For tre år siden tok Marleen Gregusson et særdeles krevende valg: flytte til Romania for å trene under Harris Wallmen – den Rumenske landslagstrener. Det å gi avkall på mange av livets goder ble nå en del av hverdagen,, og sett i norsk sammenheng er det ingen som har gjort mer ekstreme valg for å søke høyere nivå.
Etter å ha trent og konkurrert ut fra Ringerike (med bakgrunn fra Tromsø kk) i noen år, ble det tatt et valg om å «strekke strikken lengre» At man i voksen alder velger å satse på denne måten kan virke ubetenktsomt, men det er mer enn en tanke bak dette. Norge var lenge isolert fra det internasjonale miljøet, dette på grunn av det politiske bildet. På toppen stengte den norske regjeringen all fullkontakt sport i Norge hvor K.O. mot hodet er lov. Det var da altså ikke lov til å konkurrere i fullkontakt i Norge, samtidig som det ble en kultur av å holde seg mest mulig «hjemme» Kun noen få fikk lov til å dra ut til Europamesterkap en gang i året eller to, men uten om det var det ingen kontakt med et høyere nivå.
Et politisk / organisatorisk brudd kom naturlig til slutt, og samtidig som NKO / Shinkyokushin Norge ble etablert i 2007, ble den internasjonale kontakten tatt opp igjen – og ikke minst hyppigheten var nå av langt større grad. I denne prosessen fant Norge tilbake til Sverige og Danmark, og første steg utenfor Norge ble Danish Open våren 2007.
Ringerike KK var meget søkende ut, og dette ble en naturlig kobling når Marleen beveget seg videre innen konkurranse. Klubben hadde da en internasjonal aktiv pendel, og var fast på Danish Open, British Open, Swedish Open og flere. Samtidig hadde miljøet også en kobling ut når det kom til treningssamlinger og leire.
Vi skal komme tilbake, og da med et intervju av Marleen, hvor hun selv kan fortelle om det å trene og bo over lengre tid i utlandet – noe som kan høres «Kyokushin-romantisk» ut, men som er lagt tøffere når hverdagen kommer.
Å konkurrere med sykdom
Ettersom trening og konkurrering blir tøffere, så forlanges det mer av kroppen. Og etter en lang dag i Danish er det på det rene at «noe» ikke er som det skal. Dette er innledningen til en særdeles krevende og lang prosess. Det er nå en konstant avveiing og man skal fortsette med dette eller ikke. Marleen blir diagnostisert med Crohns sykdom. Til tider er Marleen nede på én dag i uken når det kommer til trening, det er alt man kan klare. Mye kunne vært skrevet, men man får gjøre seg noen tanker om hvordan det kan være å stille opp i fullkontakt internasjonalt, når det gjør vondt i magen å ha på bukse, ikke kan ta til seg næring, svimmelhet m.m. Gjennom behandling og medisinering klarer man til tider å stagge dette, men dette lever man med livet ut.
Larvik, Østlandet, Norge.
I løpet av sommeren komemer Marleen til å bosette seg i Larvik, og vil da sogne til Horten Karateklubb som ligger et lite stykke unna. Regionen vil uten tvil dra meget godt nytte av kompetansen og erfaringen Marleen nå sitter på – for den er det ingen i Norge som har til dags dato. Og nettopp dette har vært en av de store grunnene til å gjøre dett oppholdet, løfte nivå, skape relasjoner, og få kunskap om hva som faktisk trengs for å møte nivået der ute som man ikke har i Norge.
Her kan alle glede seg – enda flere som «trekker i samme tauet» vil gi resultater, og her har man en som kan trekke sterkere enn mange!
Marleen snakker også Japansk, har flere (lengre) opphold i Japan. Blitt satt som instruktør på Ochanomizu Dojo, ved Kumiko Sunakawa Shihan – en ære!